IVAN HOLMEDAL

Jeg er en komponist

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en tendens til å sone litt vekk innimellom, der jeg ender opp med å studere former, lys og detaljer. For eksempel, jeg kan sitte og bevege litt på hodet, endre litt perspektiv for å få til den perfekte komposisjonen. Prøver å få linjene til å passe, komplementere hverandre og bli i balanse. Setter en fiktiv ramme rundt og ser for meg bildet.

Jeg er hele tiden på utkikk etter gode bilder, og hva som skal til for å få en perfekt komposisjon. Alt må passe, elementene i balanse. Dette blir til på få sekunder, for så å gå på leting etter neste. For eksempel når jeg kjører bil, eller buss. «Der er en fin komposisjon, der og der..» tenker jeg til meg selv.

Noen ganger lurer jeg på om andre har det slik, ja noen tenker helt sikkert som meg. Jeg tenker ofte at de fleste komposisjonene jeg ser, kun er interessant for meg. Det er i meg de kommer til live og dør. Bildene oppstår i meg, og om jeg ikke fotograferer og lager et bilde, blir de inni meg. 

Jeg ser på alle «bildetenkere» som komponister, vi lager de beste utsnittene fra øyeblikkene vi opplever. Vi stopper tiden og blir der. 

For å prøve å illustrere hvordan jeg tenker og ser, har jeg begrenset meg til å fotografere komposisjoner i stuen min. Dette er bilder jeg har studert før, men også sett nå for første gang. Motivene er uendelige, og de oppstår kun hos meg. Har kun brukt mobil og bildene er ikke redigert i etterkant, men har brukt Hipstamatic som gir spesifikke uttrykk under fotograferingen. Litt som om du bruker analog film, der filmene har egne uttrykk.

Using Format