IVAN HOLMEDAL

Ford Consul 315

Skulle bare en tur til Bjarte og teste studioet hans. Medlemmene i Os Fotoklubb ble invitert til å ta turen og jeg var tilfeldigvis første som kom. Han har studio hos foreldrene sine, i et fint hus som er flere hundre år gammelt, veldig flott sted. Da jeg kom kjørende inn på tunet for å parkere, såg jeg en flott, gammel og rusten bil under et gatelys litt lenger nede i veien. Den stod i innkjørselen til et verksted, kanskje på vei inn til en behandling? Håper ikke opphugging og delebil ble sjebnen.
Bjarte møtte meg utenfor og jeg tror vi tenkte det samme da jeg spurte om han hadde sett bilen. Selvfølgelig hadde han det! Vi fotografer ser ofte de samme motivene, men hvordan vi løser fotograferingen kan være vidt forskjellig. Og en Ford Consul fra tidlig 60-tallet i fin rusten drakt, den muligheten kunne vi ikke la gå fra oss. 


(klikk på bildene for større versjon)

Vi tok raskt frem kameraene og gikk ned. Det gule gatelyset ga en veldig fin kontrast sammen med den litt falmende turkise lakken. Når jeg fotograferer biler er jeg ute etter linjer, detaljer og kontraster. Det blir som en dokumentasjon, der jeg både går tett på, og litt unna, for å få med både detaljer og helheten. Det gir også et større spenn i bildene om jeg skal lage en bildeserie.

Det er noe spesielt med fotografiske muligheter som åpenbarer seg, som man ikke på forhånd forventer. Det viser jo at man må være åpen og klar for slike muligheter. Noen ganger er også tiden knapp. Det rette lyset er ofte midlertidig, eller kanskje man er på vei et annet sted og ikke har tid til å utforske. 

Vi snakket om at denne muligheten oppstår ikke igjen, og det hadde vi rett i. Neste dag regnet det og bilen hadde fått en lite pen presenning over seg. Det var bare denne halvtimen vi fikk, der lys og alt annet klaffet. De andre gjestene kom ikke så lenge etter.


Jeg brukte en Sony A7III og Samyang 50mm f1.8 til disse bildene.



Bjarte Haugland sine bilder kan dere se her: http://bjartefoto.no/




Hvorfor skriver jeg?

Det har jeg tenkt på mange ganger, men har enda ikke funnet noe godt svar. Har følt på et indre driv for å skrive. Mulig det har noe med kreativitet, det å lage noe, slik som med fotografi. Det å kombinere disse to kunstformene, synes jeg er veldig spennende. Altså, det er spennende for meg, og det må jeg ikke glemme. At det er meg selv jeg skriver for, og om noen andre liker det jeg deler, får det komme som en bonus.


Jeg fikk ikke gode karakterer på skolen. Slet med lese og skrivevansker i de tidligste skoleårene. Bokstavene hadde en tendens til å krølle seg og lesingen gikk veldig sent. Husker for eksempel når jeg spilte TP (Trivial Pursuit) med vennene mine og gruet meg til å lese opp spørsmålene høyt. Taktikken var da alltid å lese spørsmålet inni meg før jeg leste det høyt til de andre rundt bordet. Det var flaut å ikke klare det, og jeg ville ikke vise svakheten min.
Jeg har også lest veldig lite bøker. Jeg lurer stadig på hvordan folk klarer å lese bøker så fort. En bok kan gå unna på et par dager liksom, hvordan er det mulig?
Rart å tenke på at en 15 åring med dårlige karakterer i norsk og redd for å lese høyt, ønsket å skrive en bok. Altså roman. Den trangen til å skrive har fulgt meg helt siden den gang. Den trangen har jeg også undertrykket og har ofte gått med en følelse av at noe manglet.

Tenker som så at jeg nå skal skrive, rable og tulle ned tekster, enten det er på papir eller digitalt. Å ha en liten blog der jeg får både skrive og dele bilder, er ganske digg. Små tekster som jeg prøver å passe til bildene. Fortelle noen historier eller bare små tanker.

Og det viktigste er at jeg skriver for meg selv.





Skulle bare innom øyelege

Stod opp tidlig for å dra til øyelege i går, bussen gikk halv sju. I siste liten før før jeg sprang ut av huset, tok jeg med meg kameraet. Fujifilm X100F.
Kanskje jeg fikk tatt noen bilder på veien? Kom til Bergen rundt halv åtte, 40 minutter til timen.

På med øretelefonene og siste albumet fra Bon Iver. Nydelig kombo!
Det er noe med å være i sin egen boble, det er nesten som jeg ikke er en del av verden. Jeg observerer og fotograferer. Et skuespill av ordnet kaos, individuelle valg som oftest passer sammen. Mennesker som opplever hverandre i små øyeblikk og går videre til hvert sitt. 

  KLIKK!

Vi er sammen, men samtidig ikke. Det er rart det der. Alle er i sin egen boble og opplever verden kun for seg selv. Jeg er heldig som får oppleve å være den som observerer alt, som får se detaljene ingen andre ser. Som får oppleve øyeblikkene til mennesker som møtes, men som det aldri blir noe mer av. Noen mennesker er som flotte statuer der de står i diverse posisjoner, som stikker seg ut fra normalen.
Kunsten, det jeg må beherske, er å fotografere disse øyeblikkene uten å gripe inn. Uten å forstyrre eller påvirke det ordnede kaoset som oppstår.

  KLIKK!

Timen ferdig. 40 minutter til jobb. Jeg tar meg en ekstra liten tur, ned mot torget og bryggen. Folk er på vei til jobb, gjør seg klar til dagen. Trøtt, sur, blid, fyllesyk, sovet ute i to netter. En som spør om penger.
Dagene går i sykluser og mange er fanget. Er de klar over det?

  KLIKK!

Jeg velger et øyeblikk på en tusendels sekund. Det kunne vært 1000 bilder på et sekund, men jeg valgte det ene. Det er viktig å være våken og åpen.
Er du en som observerer? 

Using Format